Forventningspress

Nå er jeg igrunn ganske lei av å i det hele tatt skulle leve opp til alles forventninger hele tiden. Ikke klarer jeg det, og ikke gjør det meg selv særlig fornøyd heller. Skal jeg liksom være den perfekte ditt eller perfekte datt? Kanskje noen kan være så snill å fortelle meg hva i all verden perfekt er egentlig? Er du det kanskje? Er de som forventer at jeg skal være det perfekte? Hvem er perfekt liksom?!

Perfekt er vel et definisjonsspørsmål. Og alle som forventer at man skal være det har ulike definisjoner av hva det er. I tillegg skal man da også leve opp til sine egne forventninger. For meg er de forventningene å få et såkalt normalt liv. Altså hus, familie, bil, hund, utdannelse, jobb osv. Prøve å få de tingene man liksom skal ha i livet da. Og jeg, jeg skulle helst hatt dem igår. Men det er greit. Jeg setter det til side og prøver samtidig å være lykkelig. Andre forventninger jeg har til meg selv er å prøve å være et godt menneske, en god kristen, gjøre en forskjell.

Nå er det noen som sier at før du kan gjøre andre fornøyd så må du klare å være fornøyd med deg selv. Men hvordan blir man egentlig fornøyd med seg selv i dagens samfunn? Det er så utrolig mange forskjellige idealer å leve opp til. Jeg lager middag fra bunn av flere ganger i uka. Jeg trener fem dager i uka og jeg er ekspert på å handle inn billig for å spare penger. Jeg er ganske fornøyd med resultatet av treninge og maten er grei nok. Men jeg legger utrolig mye energi i bare å hele tiden planlegge og gjennomføre disse tingene. Og pengene...vel, når jeg ikke får noen svar fra jobbeme jeg søker så blir det lite av dem uansett. Og da står jeg heller ikke opp til forventningene til nav, enda jeg har søkt sikkert 200 jobber.

Jeg leser i bibelen så og si hver eneste kveld. Men dette gjør meg ikke til et bedre menneske, det bare veileder meg. Og man blir jo ikke en god kristen bare av å lese i bibelen. Når det gjelder lykke så er det vanskelig å være 100% fornøyd med seg selv når det er så mange ting som ikke egentlig gir meg en mestringsfølelse. Og uansett hvor mye jeg står på så sitter jeg med følelsen av at jeg aldri er bra nok.

Og hva idealer angår så er et av dem Jesus, og der sier det jo seg selv at jeg aldri kommer til å nå opp. Men jeg prøver. Prøver så godt jeg kan å være et forståelsesfult menneske selv når jeg bare får dritt tilbake. Folk forventer at jeg alltid skal forstå dem. Men hvem er det som gidder å forstå meg egentlig? Jeg begynner å bli ganske lei av å hele tiden forstå alle andres problemer ut og inn, og ikke bli tatt hensyn til selv. Enda jeg har ganske store problemer med for eksempel konsentrasjon, som gjør forskjellige ting til en litt større utfordring for meg. Likevel er det jeg som skal ta hensyn til andres problemer hele tiden. Jeg har også andre idealer: jenter med plettfri hud, store fyldige lepper og perfekte liv med perfekte timeplaner. Jeg har ingen av delene.

Folk forventer av meg at jeg skal klare alt. At jeg skal huske alt. At jeg skal oppnå alt. Helst alt sammen samtidig. Jeg skal holde det rent, ta oppvasken hver dag, lage middag fra bunnen av hver dag, bake brød flere ganger i uka, søke 8 forskjellige jobber hver dag, ringe opp de 8 forskjellige jobbene jeg søkte dagen før (helst stikke innom de også), lese meg opp på kosthold mens jeg gjør alt dette for å kunne jobbe i helsekostbutikk, ta meg tid til å leke med kattene hver dag OG DET ER BARE IKKE TID. Selvom jeg ikke har en jobb å gå til engang!!

Så er det mine egne forventninger som er å trene 5 ganger i uka, rense huden omhyggelig flere ganger om dagen, dusje, stelle håret, ordne negler, bruke fuktighetskrem, ta sol og bli brun, ha penger igjen til klær, få trent kattene, lese videre i boka jeg holder på med, få bleket tennene, følge med på seriene jeg gjerne vil få sett, spare opp til sydentur, spare opp til hus, finne ny leilighet, øvelseskjøre to ganger i uka... hvordan skal jeg egentlig få tid til alt det her? Treninga gjennomfører jeg, og jeg dusjer selvfølgelig hver dag og steller huden og slike ting, og øvelseskjøring gjør jeg og. Men jeg orker nesten aldri å dra på meg noe sminke eller ordne og lakke neglene. Sitte igjen med penger til nye klær gjør jeg nesten aldri.

Jeg skal liksom leve opp til alle forventningene andre har av meg, og klare å gjennomføre noen av mine egne. Men når kan jeg egentlig få lov til å sette meg ned, få et klapp på hodet og høre at jeg gjør det bra nok?

Ingen kommentarer

Julle:)

16.06.2013 kl.18:03

Usj mye en skal gjennom på en dag ja. Blir ikke så mye tid alltid til å tilfredsstille seg selv. Jeg trur at det er viktig å sette av tid til seg selv oppi alt stresset og prøve å slappe av. Denne tiden når jeg har vært arbeidsledig har jeg blitt flinkere til å ta vare på meg selv og si nei til ting jeg ikke vil gjøre. Når man gjør det så luker man bort unødvendige bekjymringer og da blir det lettere å gjøre det som er nødvendig. Men det er ikke lett når man daglig blir utsatt for press utenfra.

Ha en fin dag! :)

Ine Camilla

16.06.2013 kl.20:55

Det er nettopp det. Skulle ønske jeg hadde mye mer tid til å tilfredsstille mine egne behov. Jeg må rett og slett bli flinkere til å si NEI! Hehe ;) Ha en fin dag du også! :)

Skriv en ny kommentar

Ine Camilla

Ine Camilla

22, Larvik

Jeg er en jente på 22 år som bor i Larvik med min samboer og våre to katter. Jeg har en lidenskap for matlaging, og vil skrive en del om det. Er ellers en blid og livsglad jente.

Kategorier

Arkiv

hits